Tur til Tansen og Butwal

No er eg blitt antatt som utsending for Himal Partner og skal starte som landkoordinator i august. For å bli kjent med organisasjonen var det viktig med ein tur for å sjå på dei ulike prosjekta som Himal Partner har. Eldrid som no er landkoordinator invitera utsendingane på tur; Anne, Jim, Åshild og meg. Turen starta i Pokhara, 4 timers interessant biltur vestover frå Kathamndu. I Pokhara var det deileg temperatur ifh til Kathamndu og sommarblomane blømde på takterassen, der me åt frukost.

I Pokhara besøkte me Mirjam Bergh( utsending) som har bygd opp eit senter for pastoral care, Utruleg interessant å sjå og høyre Mirjam fortelje frå dei 12 åra ho har vore der og gjort eit stort arbeid. Ho har bla skrive ei bok på nepali, som er ei veilednings bok i sjelesorg for prestar. Me besøkte og ein organisasjon, som hadde delt ut dyner og klede til jordskjelv offer no i vinter. Eg fekk og tid til å besøkje barneheimen vår, som alltid er eit fint møte med foreldre og dei 9 borna dei har.

Vegen vidare gjekk til Tansen, som tok ca 4 timar på ein veg som berre besto av svingar, Me kjørde gjennom vakkert landskap.

Trafikkbilete er veldig annleis enn heime, og tida går fort då det skjer noko langs vegen heile tida.

Det er td fargerikt,

og dei me møter er svært blide og damene er vakkert kledd.

Her var det ein liten kar som skulle på fest, kledd i typisk nepalidrakt.

Me kom fram til Tansen gjestehus utpå dagen. I Tansen starta Himal Partner sin historie, med Ingeborg Skjervheim( jordmor) og Odd Hoftun( ingeniør), som var med å bygde sjukehus. Mange Norske utsendingar har arbeidd her og Eldrid hadde sin barndom i Tansen.

Me kjente at det var viktig å ha vore der, og det var utruleg imponerande å få omvisning på sjukehuset. Dei har mange avdelingar og dei behandlar rundt 100 000 pasientar i året. Dei tek imot over 2000 barn årleg, og dei har ca 400 ansatte. Det sterkaste inntrykket var brannskade avdelingen, der det var fullt av barn og voksne. Mange barn brenn seg på dei opne gruene og ovnane dei lagar mat på. I Nepal er det mange som tek livet sitt med å tenne på seg sjølv etter at dei har helt over seg bensin. Dei har færre pasientar i den kategorien no, då det er mangel på drivstoff....

Arkitekturen i byen er mangenslungen. Eg såg for meg at Tansen bestod av jordhus og gamle nepalihus, slik eg har sett på gamle fortografi. Dette var då heilt feil, Tansen er blitt ein stor by med høghus og travle gater.  

vennskap

Frisøren på hjørnet

Krydderbua, der eigar set og tel opp dagens innkome.

I desse smale gatene har Eldrid trakka sine barneføtter, moro å oppleve Tansen saman med ho.

Gullsmeden

Skredderen

Mor og barn ute med snacks vogn

Ikkje noko å sei på utvalget

Krydder, poteter og karamell( sekken med dei brune klumpane til høgre i bilete)

Denne byporten skriv seg tilbake fleire hundre år.

Me hadde både lunsj og middag på Nangloo cafe

Morgon trim, opp dei mange trappene til ein utsiktsplass.

slik såg vegen  ut som me kjørde på i fleire timar, godt eg ikkje er bilsjuk

aprikos tre i blomstring, nydeleg.

 På morgonen sit familien ute og drikk te og varmar seg på bål.

Byens vannpost

Turen gjekk så vidare sydover til Butwal. På vegen kjørde me forbi eit fylgje av damer i sari. Vakre fargerike, eit syn!

Så kom me til BTI, Buitwal tecnical institute. Odd Hoftun starta yrkesskule her i 1963. Her er hagen der utsendingane budde på den tid. No var det noko slitt og lite vedlikeholdt.

Me var innom gjestehuset, men det bar preg av lite vedlikehold

Moro å sjå skulen me har lest og høyrt om.

Me fekk god informasjon frå tidlegare elevar av Odd Hoftun som no driv skulen.

Her og ber det preg av gammalt utstyr, men skulen er vel ansett i Nepal og dei utdannar elevar innan elektriker fag, maskinistar og tømrarar.

20Prosent av elevane er jenter og dei har ein kvinneleg lærar på elektrofag. Det var kong Birendra som føreslo at dei måtte ta inn jente elevar på skulen, då han besøkte dei for år tilbake.

På veg tilbake til Kathmandu, sto me to timar i kø pga vegarbeid. Dei som jobba langs vegen bur i telt, lagar seg enkel kantine og bur i vegkanten i månader.

Kvinnefellesskap er viktig om det så er i vegkanten

Pynt til frontrutene i lastebilane blir solgt langs vegen

Innimellom dei nedstøva bananplantene bur det familiar langs dei ekstrem støvete vegane. Vegarbeidet vil pågå over lang tid. Ein kan sjå maisen som heng til tørk er heilt grå. Her veks ungane opp... tru kva framtid dei har... 

Utdeling av dyner

 På laurdag var me saman med eit vennepar, som bur i nabobyen, Dulikhel. Dei har satt i gang ein Facebook aksjon, der dei samlar inn pengar til dyner til dei som frys. Det er ganske mange av dei i Nepal no når vinteren er her. Mange bur i blikkskur, sidan husa rasa i jordskjelvet.

Det er veldig kaldt om nettene no, så me ville vere på denne aksjonen som Jim og Åshild har satt igang. Me gjekk til landsbyen som heiter Batedandha, og me passerte mange hus klynger, dvs blikkskur klynger. Bendik var med bilen som frakta alle dynene.

Me tenkjer at det er umulig å overvintra i desse skura, men her bur det mange i kvart skur. Dei har som oftast ei seng og der ligg det foreldre saman med borna og tenåringer. Mange har lite å varme seg med, kanskje eit teppe på deling. Det er ufatteleg at ikkje politikarane har, i forkant av vinteren , delt ut nødvendig utstyr, men mange har ikkje høyrt noko frå myndighetane.

Då me ankom landsbyen, stod Fulmaya klar til å ta imot oss. Det er ei dame som driv utviklingsarbeid i eigen landsby.mho hadde i forkant skrive opp kven som var trengende. Det var dei eldste, gamle som ikkje klara seg sjølve og barnefamilier med små ungar. Ho leste opp navna etterkvart som dei kom fram og tok imot.

Det var store forventningar til kva som skulle skje og dei møtte opp mannsterke. Den eldste som fekk dyne var 92 år og den minste berre månader gammal.

Dei var så fornøgde og glade for gava og rulla saman dynene og sat og venta til alle hadde fått.

Gamlemor ser nok for seg endeleg å få ei 

god varm natt

Etter at alle hadde fått utdelt dyner takka dei for seg og rusla heim, ned skråningene til skura sine. Takk til Jim og Åshild som satte igang denne aksjonen. Hvis du vil vere med å bidrage, har Himal Partner satt igang ein liknande aksjon vest i landet. Der er det nok endå kaldare, då der er snø.

Tur ut i distriktet

 Endeleg skal me på tur utav byn. Kathmandu er forureinsa og no når det er kaldt, ligg tåka og forureininga som eit lokk over byn. På grunn av drivstoffmangel, er det berre nokon av bussene som går og då får folk site på taket på dei bussene som er i rute...livsfarleg er det og det er mange ulykker kvar veke. I denne perioden er det og mange som tek med seg drivstoff i små kanner som dei får kjøpt på svartebørsen og har med på bussen. Dette gjer det endå meir farleg...sjåføren vår kjører fint og forsiktig, men det er mange nesten ulykker undervegs...

Me kjører gjennom nydeleg landskap og lufta er klarare. Det er imponerande så fint dei held terassane. No er det sennep, poteter og kål som blir dyrka. Nokre stadar er det vinter kveite, før dei gjer klar for risplanting i mai. 

Me skal kjøre gjennom mange dalar forbi alle blåner

Vegen er fin, laga av japanarar, og turen til Kimthi, kraftverket tek omlag fire timar. 

Langs vegen er det mykje å sjå. Kvardagslivet foregår i vegkanten. Her kjørte me forbi eit kvinnefellesskap. Dei sit tett saman og "rør". Helgevask, oppvask, ungevask og klesvask foregår i vegkanten. Ellers møter me på geiter, høner, bikkjer, oksar og ender som går midt i vegen. Det skjer heile tida noko langs vegen, så det er ikkje kjedeleg.

Fleire stadar kjører me gjennom store jordbruksareal, me må stoppe å ta bilete. Det er tørt mange stadar no, vintermonsoonen er ikkje kome og sommarmonsoonen var liten i fjor. Skjønar ikkje at dei kan gro noko som helst her. Heldigvis har dei elva i nærleiken, som dei leder vatn frå.

Så er me på Kimthi og Bendik får jobbe litt. Eg sit ved pipaltreet og les bok. Det er fredeleg og godt. Eg får og ta meg ein tur gjennom landsbyen der, men eg blir beglodd og ungane ler av meg...eg går fort, er kledd annleis og ser sikkert rar ut for dei. Dei fleste helsa og er svært blide, nokon vil snakke med meg og eg får øve på nepali. 

Heimturen tek me over Cherikot og Mode. Vegen vart øydelagt i jordskjelvet, men no er den reparert. Me kjørte denne vegen ti år tilbake og det er moro å mimre. Me kjører over eit pass som er over 2000 meter. Her er godt og kaldt. Det er faktisk ein landsby på toppen her som blei øydelagt i jordskjelvet, nye blekkhus er satt opp. 

Lott nedi dalen, ca 2000 MOH kjøper me poteter. Dei er smakfulle og gode. Sjåføren forhandlar om prisen og me tek med heim ein liten sekk. 

Eit lite eventyr kvar gong me er på tur. Nepal er eit vakkert land, men denne gongen kjørte me gjennom ein av dei distrikta som er mest hardt råka av jordskjelvet. Det var vondt å sjå så mykje øydeleggjingar. Heile landsbyer var bygd opp att med blekk skur. Det må vere kaldt gjennom vinteren. 

Det er alltid godt å kome heim att til si eiga varme dundyne, men tankane går til dei som frys. ...

julefeiring

Å feire jul i eit framandt land går veldig bra, sjølv om ingenting er som heime. Viktigast for oss i år var å få ungdomane på besøk. Marte og Tore kom ei veke før, så me fekk gjere litt førebuing saman Me fekk i tillegg ein tur til kaffiplantasjen til Barrath som ligg i Dhading, tre timar utav byn.

Julefeiring med pinnekjøtt, toro kålrotstappe og multekrem til dessert var etterlengta og det var stas å vere saman alle desse dagane. I romjula reiste me til Nagarkot, to timar utav byn, for å sjå på sol nedgangen og soloppgangen over Himalaya. Det var magisk og må opplevast. Det blir mektig og me blir små i den samanhengen.



Gode dagar sjølv om me alle kjente på kulden om kveldane. Me sat innpakka i ullpåull , pashmina sjal og pashminapledd. På dagtid kunne me nyte sola på terassen, men duverden kor kaldt det er når ein ikkje kan varme opp huset innvendig. Her er ikkje gass å få kjøpt, ellers hadde me kunna bruka gassovn til oppvarming. Me har ein elektrisk ovn, men me er utan straum 11 timar dagleg, så då er det lite hjelp i den. Mange kubbelys og telys og kroppar som sit tett i sofaen var det einaste me kunne varme oss på. Ein kald erfaring å vere i Nepal på denne tid.

Marte og Tore reiste til Etiopia for å feire nyttår. Me andre fekk oss ein tur sør i landet til Chitwan. Der opplevde me elefantsafari der me kom nært innpå nashorn, krokodillesafari og fotballkamp mellom elefantar. Flott oppleving.

Politisk er det lite nytt ifh til kva det var i oktober og november. Blokaden er delvis oppheva, men det tek månader før det er som før. Det var 20 mil kø ved ein grenseovergang med lastebilar. Mange av bilane hadde gammal mat...det er fortsatt mangel på varer og tjenester. Svartebørsen herjar, så folk kjøper diesel der til høg pris. Trafikken går difor nesten som før, men det er trist å høyre korleis politi og politikarar skor seg på børsen. Mange butikkar og rastaurantar er stengde, korleis folk klarar seg er uforståeleg. Dei reknar med at mange barn dør i vinter av mangel på medisin, jordskjelvoffer har enno ikkje fått hjelp og går ein hard vinter i møte, mange bur i telt. Heile situasjonen er på grunn av udugeleg politisk styre. Det er mykje praat og lite handling, det er store uenighetar mellom folket i sør og gouverment i Kathmandu.Det er vondt å sjå og oppleve og avisene har motstridande info om korleis utviklinga blir framover. Pga mangel på gass til matlaging kjøper folk elektriske plater og transformatorar ryk dagleg pga overforbruk. Det heile er ein vond sirkel og me er spente på korleis tida blir framover. GODT NYTTÅR TIL FAMILE OG VENNER FRÅ OSS.