TUR I FELT

PROSJEKTEVALUERING

Det er blitt oktober, enno er ikkje regntida over, så rismarkene står grøne. Vanlegvis begynner dei å bli gylne på denne tida, så innhaustinga blir seinare i år. Terassane med ris står rake og vakre og heile landsbygda er bygd opp av slike.

Saman med ein av våre partnarar blei eg invitera med på felttur. Prosjektet me har, som er "Child Friendly Learning" for barn mellom 3 og 5 år, skulle evaluerast. Me reiste vestover i fleire timar, før me kom til distriktet Dhading, der vårt prosjekt er. Skulestruktur og skulesystemet er heilt annleis enn heime, og eg har mykje å lære, og muleg lære bort noko. Disiplin er ein stor del av strukturen, på godt og vondt.

Saman med ein ekstern evaluator gjekk me gjennom rutinar, såg på samspel med barna, hadde møter med distriktskontor, utdanningskontor, helsearbeidarar og andre samarbeidspartar. Systemet her er heriarkisk, Dvs at det er mange som sit på fine kontor og bestemmer over kvarandre. Mykje maktmisbruk blir ein og vitne til på ei slik evalueringsrunde. Denne landsbyen er fattig, det kunne me sjå pga at ungane hadde skitne uniformer og det var dårleg stelt med nistemat. Likevel var det ein stor iver og glød for vårt prosjekt. Me får håpe at det kan få ringverknader og spreie seg til andre deler av lokal samfunnet. Ungane skal i fyrste omgang lære gjennom leik og ha fysisk, psykisk og sosial trening. Tradisjonelt i Nepali skulen er det lesing og skriving som blir prioritert.

For å kome til denne landsbyen måtte me pløye oss fram. Pga regntida er vegane øydelagde. Me hadde ein helt som handtera dette på ein super måte, sjølv om eg fekk vondt i magen eit par gonger...me satte oss fast fleire gonger, då var det ut å spa, grave, fylle med tre og lauv, stein og jordmasse. Sjåføren jobba hardt og lenge for å få oss fram. Me kjørde tre timar på slik veg

Me satte oss skikkeleg fast i kveldinga, då tok eg sekken på ryggen å begynte å gå. Heldigvis slo to andre fylgje og me gjekk i halvanna time før me kom fram i bekmørke til gjestehuset. Bilen kom etterkvart, det hadde vore eit slit å få den på hjul.

Det er mange som går langs vegane og me fekk hjelp av sterke dyktige karar.

Ein må vengje seg til litt av kvart på slike turar. Småkryp( som er store) harde senger( eg låg på huntonittplate med laken på) annleis mat enn det ein er vant med ( spesielt frukosten med ris og grønsaker) og så må ein tåle og føle seg heilt utenfor, sidan alle snakkar nepali heile tida...

Eit vanleg syn ein møter, gamle damer som ber tungt...

Oppvasken blir gjort i vegkanten, rennande vatn og litt såpe. Bestemor hjelper til på gjestehuset

Ein frukost me hadde på vegen, var nysteikte sel roti, det er store smultringar. Me kunne og få tørka sild, egg og ris. Nepali te er alltid godt, så det berga måltidet.

Det er fredeleg og godt på bygda. Ingen støy som i byn, og ingen forurensing, men i dette distriktet blei dei hardt råka av jordskjelvet, så nokre av husa bar preg av dette.

Me måtte vidare. På vegen møtte me store lastebilar som var full lasta av kvinner og barn, nudlar og øl, ris og geiter. Dei satte seg fast, men kom seg vidare. Dette er kvardagen deira og dei er vant med det.

Så møter ein på gjetarar, unge jenter som ber tunge bører og geit og kyr.

I prosjektet har det vore opplæring på mødre, som er facilitatorar på skulen for 3-5 åringane. Dei går gjennom eit 18 dagars program, der dei lærer om "child friendly Learning", litt helsefag og hygiene. Det var fornøyeleg å høyre kor ivrige dei var, når dei fortalde om jobben sin. Dei blir fulgt opp jamleg av ein resurs person, som reiser rundt til skulane.

Så besøkte me ein lærar som budde i shelter. Huset blei totalskada i jordskjelvet, men han var nøgd med det han no hadde satt opp. Han budde saman med kona, ungane var i utlandet for studie eller arbeid.

Dette var gjengen eg reiste med. Sjåføren i raud skjorte, evaluatoren i kvit skjorte og to unge hjelparar.

Nepal er eit vakkert land, men kontrastane er store og avstandane til dit folk bur er store.

Kjenner at det har vore ein månad med mykje arbeid, så no blir det godt å kome heim til Hauggrend, møte nærmaste familie og hente litt krefter til nye månader i Kathmandu. God haustferie til dei som skal ha det...